I mineralmaterialet i jorda finnes kobolt bundet slik at det ikke er tilgjengelig for plantene. Når mineralene forvitrer blir kobolt frigjort som ioner (Co2+), disse kan tas opp av planter eller mikroorganismer, bli bundet i organiske kompleks eller til overflata av mineraler og humus. Konsentrasjonen i jordvæska er vanligvis svært lav. Er jorda rik på mangan (Mn) kan en stor del av koboltionene bli bundet til manganoksid og gjort utilgjengelig for plantene.
Kobolt finnes i mørke bergarter
Totalinnholdet av kobolt i jorda ligger vanligvis mellom 1 og 40 mg pr kg. Innholdet er svært lavt i sure bergarter som lys granitt, men i mørke lavabergarter kan innholdet være så høyt som 300 mg pr kg. Kobolt blir sterkt bundet i jorda når pH er høg, og er mest tilgjengelig når pH er 5 eller lavere. Utvaska sandjord og myrjord kan ha lite tilgjengelig kobolt selv om pH er lav. Jordanalyser kan gi god rettledning om plantetilgjengelig kobolt. Verdier på mindre enn 0,1 mg lettløst kobolt pr kg jord tyder på mangel, mens verdier større enn 0,3 mg kobolt pr kg jord viser at det er nok. Direkte skade av koboltoverskudd er ikke påvist, men stor tilgang på kobolt kan framkalle jernmangel og manganmangel fordi kobolt tar plassene til disse mineralene i fysiologisk viktige posisjoner i plantecellene. Slik koboltforgiftning kan reduseres ved å gjødsle med jern.
Nitrogenfiksering
Kobolt er nødvendig for biologisk binding av nitrogen, dette gjelder både for nitrogenfikserende mikroorganismer som lever fritt i jorda og for de som lever i symbiose med planter. Mangel på kobolt hos planter som har symbiotisk nitrogenfiksering kan vise seg som nitrogenmangel. I rhizobiumbakterier inngår kobolt i enzymer som er involvert i syntese av hem, DNA og protein. Tilgangen på kobolt vil derfor påvirke både oppformering av bakteriene, størrelsen på knollene og dannelsen av leghemoglobin som er nødvendig for selve nitrogenfikseringen. I forsøk er det vist at mangel på kobolt kan forsinke oppstart av nitrogenfiksering i lupin med flere uker på grunn av redusert rhizobium-infeksjon av plantene.
Bakterier lager B12
Den eneste kjente funksjonen til kobolt i dyreorganismen er som et sentralt element i vitamin B12 som trengs både for proteinstoffskifte og energistoffskifte. Uten B12 vil kroppen mangle energi og protein selv om det finnes rikelig i maten. B12 fremmer dannelsen av røde blodlegemer og er nødvendig for nervesystemets funksjon. Vommikrobene hos drøvtyggere lager vitamin B12 dersom de har tilstrekkelig tilgang på kobolt. Hos hest blir B-vitaminer dannet av bakterier i blindtarm og tykktarm. Kaniner får i seg vitamin B12 som er laget av bakterier i tykktarmen ved å spise sin egen avføring. Andre enmagede dyr og mennesker har mindre evne til å ta opp B12 som lages i tarmen, de er derfor avhengig av animalske fôrmidler eller kosttilskudd med B12 laget av bakterier. For høns og gris kan vitamin B12 laget ved mikrobiell aktivitet i strøet ha en betydning. Gjødsel, særlig gjødsel fra drøvtyggere og hest, er en rik B12-kilde. For spedkalven som ennå ikke har fått i gang vomfunksjonen er innholdet av vitamin B12 i melka avgjørende. Innholdet i melka er avhengig av koboltinntaket til kua. Vitamin B12 er vannløselig, men lagres likevel i kroppen, særlig i leveren. Vitaminet overføres til foster, men ikke i rikelige mengder. Derimot har både drektige dyr og nyfødte en økt evne til å ta opp vitamin B12, og råmelka er en viktig B12 -kilde.
Koboltmangel hos drøvtyggere
Det er drøvtyggere som blir rammet av koboltmangel. De store mengdene vommikrober trenger vitamin B12 til egen cellebygging, i tillegg blir bare en liten del av kobolt i fôret utnyttet. Sau er særlig utsatt, sannsynligvis fordi B12 er nødvendig i ullproduksjonen. Unge dyr er mer utsatt enn voksne. Koboltmangel hos drøvtyggere er kjent fra svært mange land verden over. I Norge forekommer det over hele landet, men er mest vanlig i kyststrøk. Våte sesonger kan gi mer koboltmangel enn tørre år. Symptomer på B12-mangel hos drøvtyggere er nedsatt appetitt og redusert vekst og fruktbarhet. Ved svak mangel på kobolt kan man oppleve at dyra blir utrivelige. Ved sterk mangel vil symptomene være som ved underernæring med avmagring og slapphet, i tillegg til anemi. Koboltmangel forekommer oftest hos lam på beite, og viser seg gjerne utpå sommeren eller tidlig høst med dårlig tilvekst, slapphet og ru ull. Lammet kan også ha øyeflod og småskorper på ørene. Symptomene er ikke spesifikke, så koboltmangel må bekreftes ved blodprøve eller ved å se om behandling med vitamin B12 eller tilskudd av kobolt bedrer tilstanden. Koboltmangel vil påvirke fruktbarheten på flere måter. Ei søye som har for snau kobolttilgang kan få færre lam enn normalt, lamma kan være dødfødt eller for svake til å overleve, og søya kan ha redusert melkeproduksjon. Koboltmangel hos kyr kan gi infertilitet selv om kua ikke viser andre symptomer. I et forsøk der fôret var fattig på kobolt var det bare halvparten av kyrne som tok kalv, i gruppa som fikk tilskudd av kobolt ble det kalv i nesten alle.
For lite kobolt
I Nesset kommune i Møre og Romsdal ble det tatt blodprøver av dyr i 23 besetninger med storfe og 1 besetning med sau, og analysert for innhold av vitamin B12. 27 % av dyra hadde verdier som tydet på mangel. I beiteforsøk på kystlynghei på Lygra ble det funnet at lamma hadde lavere innhold av B12 i blodet enn det som er anbefalt. Lamma som fikk tilskudd av kobolt hadde høgt innhold av B12 i blodet og hadde også høgere slaktevekt enn de som ikke fikk tilskudd.
KILDER TIL KOBOLT
For at husdyra skal få dekt sitt behov må koboltkonsentrasjonen i fôrrasjonen ikke være lavere enn 0,08 mg pr kg tørrstoff for sau og 0,06 mg for andre drøvtyggere, men anbefalt nivå er minst 0,11 mg pr kg tørrstoff.
Eng- og beitevekster
Plantene tar opp kobolt selv om de ikke trenger det til egen vekst. Grasarter har vanligvis et lavt innhold av kobolt i størrelsesorden 0.05 mg pr kg tørrstoff. Belgvekster har et høyere nivå, omkring 0,1-0,4 mg pr kg tørrstoff. En undersøkelse gjort av forsøksringene i Møre og Romsdal i 1993 viste at koboltinnholdet i gras var svært lavt, over 90% av prøvene hadde for lave verdier. Der det var gjødsla med kobolt var innholdet langt over behovet til dyra. En undersøkelse av gras på 28 økologiske gårder i 2001 viste et koboltinnhold på <0,05 – 0,14 mg, kløver hadde litt høyere innhold med <0,05 – 0,23 mg pr kg tørrstoff.
Korn
Korn er en mager kilde for kobolt, og det lille som finnes er i kliet.
Jord
Jorda vil alltid ha høyere innhold av kobolt enn graset som vokser på den. Dyrene kan få i seg en vesentlig del av den nødvendige mengden kobolt ved at de eter jord, eller ved at det er jord på graset. Det er vist i forsøk at dyr som eter langt beitegras får i seg mindre kobolt enn de som beiter på kort gras.
Lauv
Norske undersøkelser viser at lauv har et koboltinnhold som er flere ganger så høyt som i gras, og i et forsøk hadde sauer som spiste lauv høyere innhold av vitamin B12 i blodet enn de som bare fikk surfôr.
Kraftfôr
Fordi norsk grovfôr ofte inneholder for lite kobolt er mineralet tilsatt i kraftfôr. I vanlig kraftfôr til ku og sau er inn holdet 0,25 mg pr kg. I ammekukonsentrat er innholdet ti ganger så høyt.
Mineraltilskudd og saltslikkestein
Saltslikkestein er en viktig kilde til kobolt for drøvtyggerne og bør være tilgjengelig hele året. Det kan også være nødvendig å gi annet mineraltilskudd, særlig hvis dyra ikke får mineralberiket kraftfôr. Mineraltilskudd kan også gis i form av vomkapsel som bør administreres av veterinær.
Gjødsel
Hvis man finner det nødvendig å gjødsle med kobolt er aktuell gjødsling 100-200 g koboltsulfat pr daa hvert tredje år til eng- og beitearealer. Slik gjødsling er restriksjonsbelagt i økologisk drift. Helgjødsel 18-1-10 m/ kobolt fra Norsk naturgjødsel er en annen mulighet. Denne kan ikke brukes i økologisk drift fordi den inneholder kjemisk framstilt nitrogengjødsel.
Litteraturliste:
