Artikkelen er første gang publisert i Buskap nr 3 - 2017.
Med godt driftsopplegg blir fôropptaket større enn på innhøsta fôr, og du kan spare store kostnader med høstemaskiner, fôrlager og utfôring. I tillegg gir det dyra anledning til naturlig atferd, åpner landskapet og utnytter ofte areal som ikke kan dyrkes maskinelt. Utfordringene ligger oftest i gjerding, sundtrakking/ bæreevne og utnyttingsgrad.
Kontinuerlig beite
Mange plasser går dyra lengre perioder på samme areal, det vil si en form for kontinuerlig beite, der plantene ikke får hvile, mens dyra får god anledning til å sortere og vrake planter. Går dyra for lenge blir deler av arealet snaubeita, og dyra kan få for lite fôr slik at tilveksten stagnerer. Ønsker vi jevn tilvekst skal dyra ha tilgang på 25 prosent mer fôr enn de eter. Vurder plantehøgde (minst 5 og maksimalt 25 cm), vraking/ tuer og ikke minst holdet på dyra (og bruk gjerne måleband). Plantenes naturlige vekstrytme, økende vraking og voksende dyr betyr at vi trenger mer areal utover sommeren.
Kontinuerlig beite er ikke uvanlig ved ekstensiv produksjon utenlands, der høg utnytting av arealet er mindre viktig. Her til lands er den mest aktuell der det er vanskelig eller tungvint med skiftebeiting og på permanente beiter. Metoden gir lite arbeid med gjerding og gir rolige dyr, men passer best til dyr med moderat fôrbehov og krav til fôrkvalitet. For god avkastning må vi være nøye med rett dyretall, gjødsling og pussing. Har vi for lite dyr vil beitet gro igjen, mens for mange dyr sliter ned plantedekket og gir sundtrakking og plass for ugras.
Skiftebeite
Med skiftebeite deler vi inn beitearealet i flere mindre skifter. Det kan godt være gjort fra naturens side, for eksempel av bekkefar, steingjerder og så videre – poenget er at vi flytter dyra jevnlig slik at plantene får hviletid. Med mange skifter får vi kort beitetid, jevnere beitekvalitet og bedre hviletid som øker kulturplantenes varighet i beitet. Når engvekstene får bli litt større, dekker de også bedre mot ugras. Optimalt bør ikke hvert skifte beites mer enn 2–3 dager, og dyra bør ikke gå lenger enn 4–6 dager for å få rimelig hviletid og beitekvalitet. Plantene trenger lengre hviletid utover sommeren, økende fra ca. 2 uker på våren til 3–4 uker på ettersommer/høst.
Skiftebeite gir bedre arealutnytting og passer godt ved beite på dyrka mark. Her er det lett å utføre gjødsling og pussing for å holde produksjonen oppe. Metoden krever mer gjerding enn kontinuerlig beite, og ofte mer gjennomtenkt system for å skaffe vann til dyra. Det er lettere å vurdere grastilvekst og nedbeiting, slik at dyra sikres nok fôr.
Slått og beite
Vi trenger mer areal til samme fôrmengde utover sommeren, og det er derfor aktuelt å ta i bruk areal som har vært høsta maskinelt tidligere. Det kan også være en fordel med tanke på parasittsmitte å veksle mellom slått og beite på dyrka areal. For å få beitepreg på gjenveksten, er det viktig at vi starter beitinga relativt raskt etter slått. Husk også å justere ned gjødselmengdene når du går over fra slått til beite på et areal. Kombinasjon slått og beite kan like gjerne benyttes med grønnfôrvekster som med vanlig eng.
Gjerding
Godt gjerdearbeid og moderne elektriske gjerder gjør det enkelt å ha dyr på beite. Kjøp apparat med god styrke, tråd med god diameter som gir god ledeevne, gjerne skikkelig ståltråd til yttergjerder, bruk skikkelige påler i yttergjerder med forsterking i hjørner og lignende og sørg for skikkelig og effektiv jording – tørr sand/jord leder dårlig. Har du ofte dyr på rømmen, skyldes det for lite fôr på beitet og/eller dårlige gjerder!
Beitefrø
Der beitet er del av et vanlig engomløp, er det som regel mest aktuelt med ei engfrøblanding som kan brukes både til slått og beite. I de fleste tilfeller betyr det timotei, engsvingel og raudkløver, supplert med engrapp og kvitkløver som beiteplanter. Da kan du starte med et par år med slåtteeng, eventuelt beite etter 1. slått andre engår, og så øke beitetrykket. Rapp og kvitkløver vil gjøre lite av seg før beitebruken gjør at lys kommer ned, samtidig som slåtteplantene tåler beitinga dårligere. Det er blanda erfaringer med avbeitinga på rapp og kløver, spesielt om de slippes forbi beitestadiet. Uansett har de evne til å spre seg vegetativt og «reparere» trakkskader.
Om du tåler litt svingninger i beiteopptaket, er også andre arter aktuelle. Vi vil her dra fram hundegras, som krever tilvenning for å bli godt beita. Hundegras er yterikt, ganske tørkesterkt og har rask gjenvekst, men krever godt beitetrykk så plantene ikke blir forvokst og smakeligheten taper seg for mye. Har du begrensa areal, kan det være verdt å prøve. Hundegras er ekstra avhengig av å være i fred på høsten, men da bør du uansett ha grønnfôrbeite tilgjengelig om du ikke har godt med eng som skal fornyes.
Beitestell – nøkkelen til suksess
Godt beite består av planter som tåler intensiv ”høsting” og tråkk, og gir rask gjenvekst med god kvalitet og smakelighet. Vi kan legge til rette med å velge de rette artene i frøblandinga, men mye avgjøres av bruken.
Beiteslipp
Tidlig beite, før plantene har begynt å strekke seg, stimulerer buskinga og er gunstig for artene som tåler beiting. På våren bør vi slippe på 5–10 cm langt gras og seinere på ca. 15 cm langt gras. Flytt dyra ved 5–6 cm grashøgde og la ikke graset bli over 25 cm. Det er spesielt viktig å slippe tidlig på areal som ikke kan pusses maskinelt. Dette er gjerne varige beiter der plantene er tilvent tidlig start, men også avslutter veksten tidlig på ettersommeren.
Gjødsling
For å få jevn tilvekst og kvalitet på beitet må vi gjødsle lite og ofte, aldri mer enn for én måned om gangen. Vi kan regne ca. 1 kg nitrogen pr. dekar pr. uke til godt beite, men veksten og behovet avtar på ettersommeren. Hold gjerne igjen litt på kaliumgjødslinga på våren for å redusere sjansene for beitekrampe. Med lite kraftfôr i fôringa er det også viktig å passe på selenforsyninga, men vår eneste selenholdige handelsgjødsel er dessverre fosforfri, så bolus blir ofte løsningen. Vi kan bruke husdyrgjødsel på beite, men i spesialisert kjøttproduksjon gjør den som regel mer nytte for seg før en slått.
Pussing
Sjøl om du er dyktig til å tilpasse dyretall, må du regne med noe vraking av gras rundt gjødselruker og i tuer. Beitepussing er svært effektivt for å bli kvitt vrakgras og tuer, og vil stimulere buskinga hos plantene og utviklinga av beitetålende planter. Første pussing bør tas seinest en måned etter beiteslipp, og deretter en gang pr. måned.
Høstbeite
Vil du ha varige beiter, må plantene slippe beiting på høsten. Hard høstbeiting tar knekken på kulturplantene og legger forholda til rette for ugras. Tilveksten i engvekstene er svak på høsten, men er mye bedre i grønnfôr. Særlig italiensk raigras vokser godt utover høsten og gir ypperlig beite. Siden dette ikke skal overvintre, kan vi også være litt tøffere med å la dyra gå ute. Ellers kan areal som skal fornyes brukes til lufteplass og for eksempel utefôring med rundball.
Tilleggsfôring
Varierende tilvekst og skiftende vær med mye nedbør betyr at vi bør ha tilgang til tilleggsfôring med rundball, høy eller halm. På godt beite kan det være nødvendig for å sikre vomfunksjonen – noe dyra er flinke til å regulere selv. Det er også en stor fordel om dyra kan ha tilgang til ”dårligere” beite, der de på egen hånd kan finne strukturfôr og planter med ekstra mineraler.
Uansett beitetype må dyra ha tilgang til saltstein, av en type tilpassa lokale behov. I tillegg til dekning av mineralbehovet, blir det en plass du kan regne med å møte dyra. Jevn og god kontakt gjør det atskillig enklere å sanke dyr når de skal inn fra beitet.
Ugras og isåing
Ugras er et tegn på at vi ikke har truffet helt med beitestellet, men vi trenger ikke alltid bekjempe dem. Skadelige ugras og ugras som ikke blir beita må vi ta knekken på. Både hull etter døde ugras og trakkskader bør vi tette med engfrø, gjerne overflatesådd med tiltrakking eller tromling der det går.
Gjenvinning av beite
Ikke så sjelden har tidligere beiteareal gått ut av drift og er dels grodd igjen av busker og kratt. Her kan det være brukbar grasbotn for beite. Vi kan med fordel ta det igjen litt stykkevis og delt. Rydder vi større areal enn dyra greier å holde nede, gror det bare igjen på nytt. Sett gjerne litt romslig yttergjerde, så tar dyra for seg arealet etter hvert. Start med ei befaring for å se hvor potensialet er best, og rydd kratt og skog der, gjerne litt mindre areal enn du tror trengs om dyra også har tilgang til anna beite. Litt gjødsel og ikke minst kalk vil stimulere de mest interessante beiteplantene. Så i engfrø der det blir svart jord etter krattrydding. Seinere kan du utvide beitearealet etter hvert som buskapen øker.
