Ernæringsmessige trekk ved ulike fôringsprinsipp til mjølkekyr

01.04.2002 (Oppdatert: 03.02.2017) Oddbjørn Kval-Engstad

Fordeler/ulemper med fullfôr sammenligna med separat fôring.

Av Odd Magne Harstad, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole.
Fra Kvithamardagene 2001, 20.2 - 21.2.

Mjølkekyrne har behov for energi (energetisk behov) og spesielle næringsstoffer som protein, mineraler og vitaminer (stofflig behov) til vedlikehold, mjølkeproduksjon og foster-produksjon. Dyras ytelse, kjemisk sammensetning av mjølka, helsetilstanden og effektiviteten i fôrutnyttelsen har nær sammenheng med hvor godt opptaket av energi og spesielle næringsstoffer samsvarer med dyras fysiologiske behov. Det er utarbeidet flere prinsipper for tildeling av fôr. Med fôringsprinsipp forstår vi den organisatoriske måten som fôrrasjonen blir tildelt på. De mest vanlige fôringsprinsippene er:
  • Normfôring
  • Strategifôring med kraftfôr
  • "Flat rate" eller lik fôring
  • Fullfôr

Alle fôringsprinsipp må ta utgangspunkt i næringsbehovet til dyra. Balansen mellom tilførsel og behov for energi og næringsstoffer er avhengig av hvilket fôringsprinsipp som blir brukt. Når en skal velge fôringsprinsipp er det imidlertid mange hensyn og mål som må vurderes utover nøyaktigheten i tildeling av fôr i forhold til dyras fysiologiske behov til enhver tid. Eksempler på slike forhold er besetningsstørrelse, mjølkekvote, avdråttsnivå, tilgang på fôr, prisforhold mellom fôrslag, arbeidsforbruk etc.

I dette innlegget skal jeg diskutere fordeler og ulemper ved ulike fôringsprinsipp mest ut fra en dyrefysiologisk side. Det vil bli lagt størst vekt på fullfôr som fôringsprinsipp.

Normfôring

Med normfôring mener vi tildeling av energi (FEm = forenheter mjølk)) og næringsstoffer etter behov til vedlikehold og produksjon. Av de spesielle næringsstoffene som kua har behov for å få tilført gjennom fôret tenker vi særlig på protein. Målet på proteinverdi er AAT (aminosyrer absorbert fra tarmen) og PBV (proteinbalansen i vom). Normene for energi og protein er satt opp nedenfor:

Energinormer (se Havrevoll og Harstad, 1999):

Vedlikehold:              FEm/dag = 0,0424 * V0,75     V= levande vekt i kg

Aktivitet:                      FE m/dag = + 10-25 % av vedlikeholdsbehovet

Mjølkeproduksjon:   FEm/dag = 0,44 EKM + 0,0007293 * EKM2

                                             EKM = Energikorrigert mjølk

                                             EKM, kg = M * (0,01 + 0,122*f + 0,077*p + 0,053*l)

                                                       M = mjølkemengde kg/dag

                                                       f = % fett i mjølka

                                                       p = % protein i mjølka

                                                       l = % laktose i mjølka

Fosterproduksjon:   Nest siste måned før kalving: 1,5 FEm/dag

                                    Siste måned før kalving:          2,5 FEm/dag

Proteinnormer (se Havrevoll og Harstad, 1999):

Vedlikehold:              AAT g/dag = 3,25 * V0,75

Mjølkeproduksjon:   AAT g/dag = 40 * EKM + 0,2 * EKM

Fosterproduksjon:   Drektighetsmåned             AAT, g/dag

                                            7                                         100

                                            8                                         160

                                            9                                         230

PBV: >0 i tidlig laktasjon, > -300 i midt- og seinlaktasjon og i tørrperioden.

Prinsippet om normfôring bygger på at kuas genestiske potensiale for mjølkeproduksjon utnyttes. Hos godt fôrede mjølkekyr, skal mjølkeytelsen etter kalving svare til deres yteevne. Ved å fôre etter ytelse skulle kyrne følgelig få fôr i forhold til sin yteevne. Det blir altså tatt sikte på det største mjølkeutbytte av det fôret som blir brukt. Fôring etter norm baserer seg altså på nøyaktig vurdering av næringsinnholdet i fôret, rett registrering eller estimering av fôropptak og at kua følger normtall for næringsbehovet. Fôringsprinsippet innebærer at det er kraftfôret som regulerer fôringa, og forutsetter egentlig i praksis individuell restriktiv (kontrollert) tildeling av både grovfôr og kraftfôr. Et slikt opplegg er i situasjoner med rikelig grovfôr upraktisk. Det framherskende fôringsprinsipp i Norge er en modifisert eller forenklet form av normfôring. Prinsippet forutsetter fôring med grovfôr etter appetitt. Det innebærer at opptaket av grovfôr må bestemmes eller vurderes. Opptaket av grovfôr varierer med mange faktorer. Ved høgt ytelsesnivå og normfôring er det vanlig å regne med et opptak av 1,5 - 1,7 kg grovfôrtørrstoff pr 100 kg kroppsvekt i gjennomsnitt. Det er imidlertid viktig å understreke at dette er et middeltal med stor variasjon, uten at dette skal diskuteres nærmere her. Så langt som mulig, bør det taes hensyn til disse faktorene ved berekning av hvor mye kraftfôr hver ku skal ha.

Prinsippet med normfôring er skissert i Figur 1 der laktasjonskurven også er en behovs-kurve for totalfôr.

Figur 1. Fôring etter behov basert på ytelse målt hver 4. uke (normfôring)

Det forutsettes at kyrne får opptrapping til en fast dagsmengde grovfôr og deretter lik dagsrasjon. I eksemplet er gitt 7 FEm grovfôr pr dag som alle kyr klarer fint om surfôret er av midlere eller god kvalitet. Ei ku som gir 28 kg EKM skal etter normene ta 17,6 FEm i dagsfôret. Kua som altså får 7 FEm grovfôr skal for å oppnå normfôring ha i underkant av 11 FEm kraftfôr. Ved neste kontroll har kua gått ned i 26 kg EKM og skal ha 16,7 FEm totalfôr. Behovet for kraftfôr er vel 9 FEm

I praksis må prinsippet om normfôring baseres på regelmessig ytelseskontroll, normalt 1 gang pr mnd, som grunnlag for å beregne næringsbehovet.. Den første tida etter kalving er det hensynet til vomfysiologiske forhold som bestemmer fôringa mer enn næringsbehovet. Ved en mjølkeytelse på f.eks 40 kg EKM 3 uker etter kalving, vil behovet for kraftfôr ved et grovfôropptak på 1.7 kg pr 100 kg levendevekt være så høgt som 15-16 FEm pr dag. Så høge kraftfôrmengder reiser spørsmål om "tak" på kraftfôret for å unngå "sur vom". Av denne grunnn kan strikt normfôring ikkje gjennomføres i de første ukene av laktasjonen fordi mjølkeytelsen og dermed næringsbehovet øker raskere enn fôropptaket. Det motsatte er tilfelle senere i mjølkeperioden. Det er fysiologisk naturlig for ei ku å tære på holdet den første tida etter kalving og øke i vekt senere når mjølkeytelsen går ned. Streng normfôring til alle tider under drektighet og laktasjon er derfor vanskelig å praktisere.

Systemet med normfôring virker enkelt og greitt, men om kua ikkje får sin rasjon grovfôr vil vi gjøre "feil". Likeså vil en tilfeldig lågere ytelse på kontrolldagen og følgelig lågere fôrtildeling, resulterer i at kuas ytelseskapasitet ikkje utnyttes. Dette er en stor svakhet ved fôringsprinsippet. Det blir også kritisert at systemet blir et kappløp mellom ytelse og fôrmengde om å gå raskest ned. Kua vil nok bli mer utfordret om vi praktiserte appetittfôring og lot dyra bestemme sitt eget grovfôropptak. Da ville gode grovfôretere bli premiert og gis mulighet til å vise sin kapasitet. Mye arbeid med å skaffe nøyaktige registreringer og at en hele tiden bruker historiske tall for framtidig fôrplanlegging, er de største innvendingane mot streng normfôring.

Strategifôring med kraftfôr

Dette fôringsprinsippet går ut på at kraftfôret tildeles etter en forutbestemt laktasjonskurve kombinert med fri tilgang på grovfôr. Det legges mindre vekt på måling av mjølkemengde gjennom laktasjonen enn ved normfôring, mens forventa fôropptak og avdrått står sentralt

Det er flere varianter av dette fôringsprinsippet:

  • Fôring etter individuell laktasjonskurve
  • Fôring etter standard laktasjonskurve

Ved fôring etter individuell laktasjonskurve, blir fôrplanen utarbeidet for hver enkelt ku. Kraftfôrtildelinga reguleres gjennom laktasjonsperioden etter en forutbestemt plan. Kua kan for eksempel få 12 kg kraftfôr pr dag de første 2 mnd etter kalving, og deretter trappes kraftfôrmengden gradvis ned med 0.5 kg pr uke de siste 20 ukene. Graden av overfôring eller underfôring beror på hvor godt predikert grovfôropptak og ytelse stemmer overens med virkeligheten. Prinsippet er enkelt, og for norske forhold har vi i forsøk høstet gode erfaringer der vi har benyttet prinsippet, men regulert kraftfôrmengden ut fra ytelsen i topplaktasjon for hver enkelt ku.

Ved fôring etter standard laktasjonskurve blir fôrplanen utarbeidet for en midlere laktasjonskurve. Mengde kraftfôr så vel som regulering gjennom laktasjonen er lik for alle dyr uansett avdrått. Ved appetittfôring med godt grovfôr vil kyr som mjølker mer enn gjennomsnittet prøve å kompensere for underfôring ved å øke grovfôropptaket. Det motsatte forventes av kyr under gjennomsnittet. Gode kyr vil likevel bli lett underfôret, mens dårligere kyr får en viss overfôring. Fordelen med systemet er at det er enkelt å praktisere selv ved løsdrift. Ved rikelig tilgang på rimelig kraftfôr kan kraftfôrmengden settes høgt nok til å dekke også behovet til gode kyr. Det vil imidlertid øke tendensen til overforbruk av kraftfôr. Systemet passer derfor mindre bra hos oss som i alle fall hittil skal basere mjølke-produksjonen på grovfôr med minst mulig forbruk av kraftfôr.

"Flat rate" eller lik fôring

Fôringsprinsippet "Flat rate" eller lik fôring er vist i Figur 2. Dette fôringsprinsippet går ut på at mengden av kraftfôr blir holdt konstant og lik for alle kyr over lengre tid, for eksempel de første 5-6 mnd. Det er her vanlig (Figur 2) at kyrne gis 7-8 FEm kraftfôr i første delen av laktasjonen (her første 20 uker) og at mengden reduseres til for eksempel 4-5 FEm i midt-laktasjon og enda lågere i senlaktasjon. Fordelene med dette systemet er at det er enkelt å praktisere og det kan brukes både i båsfjøs og ved løsdrift. En forutsetning er at kyrne får førsteklasses grovfôr etter appetitt. Ulempen er risiko for overforbruk av fôr, spesielt kraftfôr. Fôringsprinsippet passer heller dårlig under norske forhold med små besetningar, ensidig grovfôr og dyrt kraftfôr. Vi er redd for at metoden kan øke faren for underfôring først i laktasjonen og dermed større fare for ketose.

Figur 2. "Flat rate feeding"

Fullfôr

Bruk av fullfôr er på full fart inn i nordisk mjølkeproduksjon med noen eksempler også i Norge. Som navnet indikerer, er fullfôr et system der en blander grovfôr og kraftfôr og lar dyra ta fôr etter appetitt. Blandinga skal være homogen, og den skal dekke dyras behov for energi, næringsstoffer og fysisk struktur. Fullfôr kan brukes som eneste fôr til mjølkeku. Grovfôret kan være hakket, tørt stråfôr eller surfôr, og blandinga kan foregå på den enkelte gard eller på spesielle blanderier.

Det er spesielle, datastyrte vogner som veier opp de ulike fôrmidla og blander de sammen til en balansert rasjon. Prinsippet for bruk av fullfôr er skissert i Figur 3.

 



Figur 3. Fullfôr fôra etter appetitt, men med forskjellig energikonsentrasjon

 

Bruk av fullfôr forutsetter at andelen av konsentrert fôr (kraftfôr) er høgest tidlig i laktasjonen og gradvis går ned utover i laktasjonen. I vårt eksempel forutsettes det bruk av fullfôr med høg forenhetskonsentrasjon , 0.98 FEm /kg ts, de første 24 ukene av laktasjonen og så reduseres fôret til 0,90 og senere til 0,85 FEm  / kg ts i midtlaktasjon og så ender på et fullfôr med 0.70 FEm / kg ts i siste del av laktasjonen. På denne måten vil en regulering av sammensetningen av fullfôret til en viss grad være med på å regulere energiinntaket, men samtidig gi den enkelte ku muligheter til sjølv å regulere hvor mye den tar opp fra dag til dag. Nøyaktigheten av fôringa blir bedre dess flere grupper en kan dele besetningen i. Dette er vanskelig å få til i små besetninger.

Bruk av fullfôrsystemet krever store investeringar, men kan spare arbeidskostnader med daglig utfôring spesielt når en bruker mange fôrmidler. Bruk av fullfôr gir også bedre mulighet til å utnytte billige avfallsprodukter og dermed redusere fôrkostnadene. Dette kan også gjelde avfallsprodukter som har høg fôrverdi, men er lite smakelig forutsatt at smaken bli kamuflert av de øvrige fôrmidlene. Smak kan likevel være et problem (se senere).

Prinsippet med bruk av fullfôr er enkelt. Behovet for å regulere energikonsentrasjonen utover i laktasjonen tilsier at fôringsprinsippet egner seg best i besetninger med konsentrert kalving og /eller i større besetningar, samt i løsdriftsfjøs.

Virkning av fullfôr på vommiljø

Fullfôr har nok fordeler vomfysiologisk, sammenlignet med separat fôring av kraftfôr og grovfôr i situasjoner med høg andel kraftfôr. Ved å blande kraftfôret sammen med grovfôret vil opptaket av kraftfôret foregå over lengre tid. Dermed oppnås mer stabilt vommiljø og ikkje den kraftige vomgjæringa og låg pH som ved fôring med store mengder kraftfôr fordelt på to utfôringer. Ved bruk av fullfôr kan kraftfôrandelen således normalt økes uten negativ virkning på fôropptaket sammenlignet med vårt tradisjonelle system.

Det innebærer at fôringsprinsippet er særlig aktuelt i situasjoner med billig kraftfôr sett i forhold til grovfôr. 

Mesteparten av gevinsten som bruk av fullfôr gir via et bedre vommiljø ved høge kraftfôrandel i rasjonen, kan trolig også oppnås innenfor systemet med separat tildeling av kraftfôr og grovfôr. Effektive virkemidler for å bedre vommiljøet er å stimulere spyttsekresjonen ved å gi noe grovfôr før kraftfôret og "dempe" gjærings-intensiteten ved å fordele dagsrasjonen av kraftfôr på 3-4 utfôringer . Spørsmålet om virkningen av fullfôr, eller hyppig utfôring av kraftfôr på vommiljøet er ikke enkelt. De bakteriene som er spesialister til å omsette grovfôr (cellulolytiske bakterier) er sterkt hemmet ved pH lågere enn ca 6,2. Ved høg kraftfôrandel gir komplettfôr lett pH i vom som er lågere enn 6,2 gjennom hele døgnet, mens ved separat fôring varierer pH sterkt i forhold til fôring, men kan i lengre perioder være over denne kritiske grensen (Figur 4) 

Figur 4. Virkning av fullfôr og separat tildeling av kraftfôr og grovfôr på surhetsgraden (pH) i  vomma i fôringssituasjon med lite kraftfôr og mye kraftfôr

Virkning av fullfôr på mjølkeytelse og mjølkekvalitet

Sammenlignet med separat fôring av kraftfôr og grovfôr, vil bruk av fullfôr ikke gi store utslag på fôropptak, helse og ytelse når rasjonen er grovfôrbassert. Derimot viser undersøkelser større gevinst, særlig i form av høgere fettprosent, når kraftfôrandelen er høg. Årsaken synes mest å bestå i et bedre vommiljø og følgelig høgere fôropptak og større andel eddiksyre som legger grunnlaget for en større produksjon av mjølkefett. Høgere fôropptak med fullfôr kan også bidra til å øke innholdet av protein i mjølka på grunn av bedre energiforsyning. Det er imidlertid grunn til å minne om at gevinstene med fullfôr i forhold til separat fôring av kraftfôr og grovfôr, i høgste grad vil være avhengig av fôringsrutinene som praktiseres ved vårt tradisjonelle fôringssystem. Som allerede diskutert, har vi effektive virkemidler for å oppnå godt vommiljø også ved bruk av vårt tradisjonelle fôringsprinsipp. De positive utslagene av fullfôr på mjølkeytelse og kjemisk sammensetning av mjølka er små når separat fôring av grovfôr og kraftfôr praktiseres optimalt.

Om fullfôr i seg selv påvirker smaken på mjølka, er uklart. Et av argumentene for å anskaffe en fullfôrblander er at det gir større mulighet til å bruke avfallsfôr eller ulike biprodukter. Svenske erfaringar tyder på at bruk av mange ulike biprodukter øker faren for smaksfeil på mjølka. En viktig årsak til dette kan være at med fri tilgang på fullfôr har en mistet muligheten til å fôre ut "problematiske" fôrslag rett etter fôring.

Virkning av fullfôr på dyrehelse

Det blir ofte hevdet at fullfôr vil forebygge sykdom, særlig ketose. Viktigste årsakene til ketose er mangel på energi som en følge av for lite fôr (primær ketose) og matleihet på grunn av "sur vom" som skyldes dårlig vommiljø (sekundær ketose). I den grad fullfôr bidrar til å øke fôropptaket og forebygge "sur vom"vil bruk av fullfôr også forebygge ketose. Det er imidlertid også situasjoner hvor fullfôr kan virke negativt på opptaket av energi og dermed øke faren for ketose. Dette kan lett inntreffe dersom energikonsentrasjonen i fullfôret er så låg i første delen av laktasjonen at kua ikkje greier å ta opp nok fôr. 

Bruk av fullfôr med for høg energikonsentrasjon i siste del av laktasjonen vil på den annen side, gi overfôring med energi og følgelig feite kyr. Det er kjent at feite kyr utvikler ketose lettere enn dyr som er i normalt hold ved kalving.

Kyr som får fullfôr med surfôr som har vond smak på grunn av dårlig gjæringskvalitet er mer utsatt for ketose enn når slikt surfôr blir gitt separat.

Ved separat tildeling vil dårlig gjæringskvalitet på surfôret ikke påvirke opptaket av annet fôr, og vil dermed ikke ha samme negative virkningen på samlet energiinntak som ved bruk av fullfôr.

Er fullfôr framtidens fôringsprinsipp ?

Det er stor variasjon i intensitet eller avdråttsnivå mellom besetninger. Dette har sammenheng med tilgang og pris på fôrressurser, fôrkvalitet, kvote og besetningsstørrelse, samt faglig interesse og landbrukspolitikk. I mjølkeproduksjonen gjelder også loven om det "avtagende utbytte" når en øker tilførselen av næringsstoffer. Forholdet mellom fôrkostnader og mjølkepris spiller derfor også en stor rolle. Om fullfôr er det riktige fôringsprinsipp må derfor bygge på en samlet vurdering av forhold som:

  • Investeringskostnader
  • Tekniske løsninger
  • Besetningsstørrelse
  • Ytelsesnivå
  • Kraftfôrpris : grovfôrpris
  • Kostnader på arbeidskraft
  • Virkning på ytelse og mjølkekvalitet
  • Virkning på helsetilstanden til dyra  

Litteratur som er brukt

Ekern, A. og M. Mo, 1996. Prinsipper for fôrplanlegging til mjølkekyr. Notat utarbeidet til EEU- kurs " Fôring av mjølkekyr". Institutt for husdyrfag

Harstad, O.M. 1994. Fôring av mjølkekyr. Forelesninger ved Noregs landbrukshøgskole.  Landbruksbokhandelen, 211 s

Havrevoll, Ø og O.M. Harstad, 1999. Normfôring eller strategifôring av mjølkekyr.  Fagseminar "Fôring og økonomi" for tilsette i TINE. Studentsamfunnet i Ås, NLH, 15. - 16. juni 1999

Thune, R.Ø. 1999. Fullfôr, noe å sates på ?. Individuell hovudfagsemne HAK 311. Institutt for husdyrfag, NLH, 46 s.



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.