Proteinprosenten i melk

14.03.2006 (Oppdatert: 03.02.2017) Oddbjørn Kval-Engstad

Det er svært mange faktorer som påvirker proteinprosenten i melk, men i praktisk fôring er det bare noen få vi har mulighet til å påvirke og som har noen særlig effekt.

Av Magne Mo, Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, UMB.

Av faktorer som er med og bestemmer proteinprosenten kan nevnes:

  1. Rase
  2. Alder på kua
  3. Tidspunkt i laktasjonen
  4. Energiforsyning
  5. Proteinforsyning.

Konsentrasjonen av de fleste næringsstoffene i melk er til en viss grad genetisk betinget. Det gjelder også proteininnholdet. Generelt er det slik at lågtytende raser har høyere fett- og proteininnhold enn høytytende rase, og i den sammenhengen ligger Norsk Rødt Fè omtrendt midt på skalaen.

Vi har normalt en markant økning i melkeytelse fra 1. til 3. - 4. laktasjon og dette medfører en nedgang i proteinprosenten på 0,05 - 0,1 %-enheter. For senere laktasjoner er utslagene mer varierende, men generelt går proteinprosenten ned med økende alder på kua.

Sammensetningen av melka varierer gjennom laktasjonen. Råmelka er spesiell ved å ha et sterkt forøket innhold av både protein, fett og mineraler, og kumelk regnes for å ha normal sammensetning først 5. dagen etter kalving. Forandringen av både fett- og proteinprosenten gjennom laktasjonen er karakteristisk og de følger hverandre i stor grad. Innholdet er høyt tidlig i laktasjonen, men faller raskt til et minimum når melkeytelsen er på det høyeste, 4 - 10 uker etter kalving. Denne nedgangen med økende ytelse mener en skyldes en uttynningseffekt, kapasiteten for melkeproduksjonen overstiger kapasiteten for fett- og proteinproduksjon. Økningen i proteinprosent er svak i midtlaktasjonen, men kan være betydelig fram mot avsining. Variasjonen i proteinprosent gjennom laktasjonen kan ofte utgjøre i overkant av 0,5 %-enheter.

Dette medfører at ved konsentrert kalving i besetningen vil en kunne ha betydelig variasjon i proteinprosenten i samlemelka gjennom året, uten at dette trenger å være unormalt.

De to faktorene som har størst interesse i denne sammenhengen og som en har best mulighet til å påvirke på kort sikt, er tilførselen av energi og protein. Dette er også de to faktorene som i størst grad påvirker innholdet av protein i melka.

Den mest vanlige årsaken til lav proteinprosent i praksis er underfôring med energi. Årsaken til dette forklares med at for å opprettholde ytelsen når det er underskudd på energi, bryter kyrne ned protein (aminosyrer) for å skaffe energi, og dette skjer på bekostning av proteininnholdet i melka. Økt energiforsyning, sterkere fôring, vil i en slik situasjon gi seg raskt og kraftig utslag på proteinprosenten i melk fordi det sparer aminosyrer fra nedbryting.

Underfôring med energi kan enten bero på dårlig grovfôrkvalitet og grovfôropptak, eller for lite kraftfôr, eller en kombinasjon av disse forhold. Lav proteinprosent ser en ofte der hvor det blir satt tak på kraftfôrtildelingen og dette taket er satt lavt. Hvis da grovfôrkvaliteten i tillegg ikke er den beste, kan utslagene på proteinprosenten bli store.

I en slik situasjon er det først og fremst økt mengde kraftfôr som kan bedre proteinprosenten, og i mindre grad sammensetningen av kraftfôret. 

Energitilførsla til dyret er i stor grad påvirket av miljøet i vomma, og her spiller grovfôrkvaliteten og tilgangen på grovfôr (appetittfôring) en stor rolle. Dessuten vil en fordeling av kraftfôret på flere fôringer virke positivt på miljøet, og dermed energiutnyttelsen.

Også økt proteinforsyning fra en underfôringssituasjon til behovsdekning vil gi økning i proteinprosent, men ikke i samme grad som tilsvarende økning i energiforsyninga. Fôring ut over norm med protein gir liten eller ingen respons.

Sammensetningen av proteinet, aminosyresammensetningen, skulle i teorien kunne påvirke proteinprosenten i melka til en viss grad. En vesentlig del av de aminosyrer som tas opp fra tarmen stammer fra mikrobeprotein som er blitt produsert i vomma. Dette proteinet har imidlertid en forholdsvis konstant aminosyresammensetning som blir lite påvirket av fôringa. Det betyr at det er den delen av proteinet som har unngått nedbryting i vomma og som passerer direkte til tarmen, som en i teorien kan påvirke sammensetningen av. Foreløpig vet vi ikke helt sikkert hvilken eller hvilke aminosyrer det er som det først blir mangel på ved syntese av melk, og vi vet heller ikke hvilke behov det er for de ulike aminosyrer. Vi vet at på surfôr/kraftfôr-baserte fôrrasjoner vil det ofte være en fordel med en viss reduksjon av nedbrytbarheten av proteinet i vomma, men i forbindelse med lav proteinprosent i melka i praktisk fôring, vil dette ha marginal effekt.

Ved unormal lav proteinprosent i melka, er det først og fremst fôrstyrken en må sjekke, og her er det grovfôrkvalitet, grovfôropptak og kraftfôrmengde som er det sentrale. Deretter er det proteinmengde som står på sjekklista. Normfôring med både energi og protein er med og gir normal sammensetning av melka. 



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.