Lagring av halm til fôr

Fra gamle Grovfornett.no

Dyppluting krever at hver bonde har eget lutingsanlegg. Dette er mest hensikts­messig siden en må behandle halmen etter hvert som en har behov for fôr. Dyppluting er dermed en kontinuerlig prosess gjennom året. Utstyret består i hovedsak av et lutkar og heisutstyr til å flytte halmen over i og opp av lutkaret. Lutkaret kan støpes i betong eller sveises av stålpalter. Større anlegg kan bestå av flere lutkar og luten pumpes fra kar.

Ved dyppeluting må halmen være lagringstørr, dvs inneholde minst 85% tørrstoff. Det vanligste er å benytte småballer til dyppluting. Det er derfor viktig at halmen presses i fint vær og den lagres på et tørt sted under tak i en bygning eller på paller under en presenning. 

Dyppluting var mest aktuell fram til 1990. Etter 1990 gikk de fleste over til ammoniakk­behandling av halm. I dag er det svært få bønder, som luter halm. Generelt skyldes dette at dyppluting er en mer tids- og arbeidskrevende behandling. Samtidig er lutet halm våt og relativt tung å håndtere.

Ammoniakkbehandling. Fordeler med ammoniakkbehandling sammenlignet med dyppluting er at halmen ikke trenger å være lagringstørr før behandling, samt at all halmen kan behandles samtidig. Halmen bør likevel ikke være for fuktig og våt ettersom det kan resultere i muggdannelse og utvikling av giftige kjemiske reaksjoner.

Håndteringsmessig er det ingen forskjell på ammoniakkbehandlet halm sammenlignet med ubehandlet halm. I dag er det vanligst å ammoniakkbehandle rundballer som tres inn i en plastpølse. I begynnelsen var det mer vanlig å legge småballer i stakk og pakke inn stakken i plast før gassen ble blåst inn.

Ammoniakkbehandlet halm trenger ikke noen bygninger til lagring da den ligger beskyttet av plast ute på jordet til det er aktuelt å bruke den som fôr.