I realiteten er det to aktuelle halmbehandlingsmetoder; dyppeluting og ammoniakkbehandling
Fra gamle Grovfornett.no
Dyppluting krever at hver bonde har eget lutingsanlegg. Dette er mest hensiktsmessig siden en må behandle halmen etter hvert som en har behov for fôr. Dyppluting er dermed en kontinuerlig prosess gjennom året. Utstyret består i hovedsak av et lutkar og heisutstyr til å flytte halmen over i og opp av lutkaret. Lutkaret kan støpes i betong eller sveises av stålpalter. Større anlegg kan bestå av flere lutkar og luten pumpes fra kar.
Ved dyppeluting må halmen være lagringstørr, dvs inneholde minst 85% tørrstoff. Det vanligste er å benytte småballer til dyppluting. Det er derfor viktig at halmen presses i fint vær og den lagres på et tørt sted under tak i en bygning eller på paller under en presenning.
Dyppluting var mest aktuell fram til 1990. Etter 1990 gikk de fleste over til ammoniakkbehandling av halm. I dag er det svært få bønder, som luter halm. Generelt skyldes dette at dyppluting er en mer tids- og arbeidskrevende behandling. Samtidig er lutet halm våt og relativt tung å håndtere.
Ammoniakkbehandling. Fordeler med ammoniakkbehandling sammenlignet med dyppluting er at halmen ikke trenger å være lagringstørr før behandling, samt at all halmen kan behandles samtidig. Halmen bør likevel ikke være for fuktig og våt ettersom det kan resultere i muggdannelse og utvikling av giftige kjemiske reaksjoner.
Håndteringsmessig er det ingen forskjell på ammoniakkbehandlet halm sammenlignet med ubehandlet halm. I dag er det vanligst å ammoniakkbehandle rundballer som tres inn i en plastpølse. I begynnelsen var det mer vanlig å legge småballer i stakk og pakke inn stakken i plast før gassen ble blåst inn.
Ammoniakkbehandlet halm trenger ikke noen bygninger til lagring da den ligger beskyttet av plast ute på jordet til det er aktuelt å bruke den som fôr.