Surfôr fra rundballer eller plansilo til melkeku ?

01.04.2004 (Oppdatert: 03.02.2017) Oddbjørn Kval-Engstad

Ved melkeproduksjon i større skala står det praktiske valget av ensileringsmetode mellom rundballer og plansilo. I 2003 gjennomførte derfor forskningsprogrammet "Konservering av fôr" en sammenlikning av disse 2 metodene på Hellerud forsøksgård.

Forsøksresultatene viste at melkekyrne som spiste surfôr fra plansiloen hadde større fôropptak og høyere ytelse, men det konkluderes med at dette snarere skyldes kortere kuttelengde på fôret enn selve ensileringsmetoden.

Av Åshild Randby, Institutt for husdyrfag og akvakultur, NLH

Ved større satsing på mjølkeproduksjon i Norge i dag står ofte det praktiske valget av ensileringsmetode mellom enten plansilo eller rundballer. Det ble derfor bestemt å gjennomføre et mjølkeproduksjonsforsøk der de to metodene ble sammenliknet. Taarup 602B eksakthøster med samtlige 32 kniver på plass i kutteorganet ble valgt som høstemetode for plansiloen, og Vicon RF 130 MP fastkammerpresse med 14 faste kuttekniver ble valgt for rundballemetoden. Det ble nyttet normaldosering, 4 liter GrasAAT pr. tonn på begge ledd.   De to surfôrkvalitetene ble sammenlikna til melkekyr i midtlaktasjonen. Begge surfôrtypene ble kutta med Serigstad RBK 1202 rundballekutter før fôring. Intensjonen var å undersøke effekten av ulik gjæringskvalitet i surfôret, ikke effekten av kuttelengde ved fôring. Faktorielt i forsøket ble to kraftfôrtyper sammenliknet for Felleskjøpet. Dyra fikk i gjennomsnitt 6,1 kg TS i kraftfôr.
 
Grashøstinga startet under meget gode forhold 10/6-2002. Utviklingstrinnet på timotei ble anslått til ca. 6 døgn etter begynnende skyting. Om kvelden begynte det å regne, og videre høsting måtte utsettes til 13/6. Tørrstoffinnholdet i surfôrprøvene lå på 25% for begge høstemetodene. Også innholdet av råprotein, NDF og ADF i surfôret var helt likt for de to konserveringsmetodene, henholdsvis 14,4, 59,1 og 35,2% i TS. Plansilosurfôret (P) var tydelig kraftigere gjæra enn rundballesurfôret (RB). Gjæringskvaliteten var i hovedsak god for begge metodene, bortsett fra at rundballesurfôret hadde litt høgere NH3-tall (8,4 vs. 7,5). Innholdet av WSC, mjølkesyre, eddiksyre og etanol var for RB-surfôret (% i TS) 6,9, 4,6, 1,3 og 0,77, og for P-surfôret: 2,8, 6,9, 1,9 og 0,85. pH var på 4,14 i RB-surfôret og på 3,94 i P-surfôret. Til tross for at gjæringskvaliteten var best i rundballesurfôret spiste dyra mest av surfôret fra plansiloen. Daglig surfôropptak var 10,8 og 11,9 kg TS henholdsvis for RB- og P-surfôr, tilsvarende 19,9 og 21,7 g TS pr. kg kroppsvekt. Ytelsen i kg mjølk, fett%, protein% og kg EKM var 21,3, 4,20, 3,36 og 21,7 for RB-surfôr, og 22,1, 4,34, 3,34 og 22,9 for P-surfôr. Det økte surfôropptaket ga altså respons i økt ytelse. Mjølka fra dyra som fikk RB-surfôr inneholdt mer urea (5,6 vs. 5,2 mM) og mindre alfa-tokoferol (0,45 vs. 0,54 mg/l) enn mjølka fra dyra som fikk P-surfôr.
 
Fordøyelsesforsøka viste omtrent lik energiverdi i de to surfôrtypene, 0,757 og 0,764 FEm/kg TS, henholdsvis for RB- og P-surfôr. Sammen med innholdet av syrer og NH3 i de to surfôrtypene, ga dette opptaksindekser på 89 og 86 for RB- og P-surfôr. Med 10,8 kg TS i opptak av RB-surfôr, skulle en således forvente 10,4 kg TS i opptak av P-surfôr, mens målt opptak var 11,9 kg TS. Opptaket av NDF i totalrasjonen, i g/kg vekt, var 14,1 for RB-surfôr og 15,1 for P-surfôr. Median kuttelengde av surfôret ved fôring (etter behandlingen i rundballekutteren) ble målt til 100 mm for RB-surfôret og 20 mm for P-surfôret. Ved fôring var altså rundballesurfôret fem ganger lengre enn plansilosurfôret, og dette ser ut til å ha hatt stor betydning for opptaket. Synsinntrykket av fôret var også påfallende forskjellig. Rundballesurfôret så grovt og stivt ut, mens plansilosurfôret var mykt og kompakt, og så ut til å være høsta av yngre plantemateriale, hvilket selvsagt ikke var tilfelle. Sammen med resultatene fra forrige års forsøk (gras høsta med eksakthøster eller lessevogn til plansilo) indikerer dette forsøket at fôropptaket øker med ca 10%, og gir klar respons i ytelse, når kuttelengden i surfôret reduseres fra 60-100 mm til 20 mm, og dyra får ca. 65% surfôr i rasjonen. Dette er i tråd med gammel internasjonal litteratur (Murdoch, 1965; Retter, 1978, og Dulphy, 1980).
 
Dette forsøket ble gjennomført som en del av Norges Vel`s storskalaprosjekt "Billig og miljøvennlig fôrkonservering".


Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.