Plansiloer billigere enn rundballer

04.02.2005 (Oppdatert: 03.02.2017) Oddbjørn Kval-Engstad

Prosjektet"Billig og miljøvennlig fôrkonservering" i regi av Norges Vel har i perioden 1999-2003 gjennomført feltundersøkelser på Østlandet og i Rogaland samt konserveringsforsøk på Hellerud forsøksgård. Resultater og erfaringer ifra prosjektet er samlet i en sluttrapport med navn: Plansilo som ensileringsmetode.

En skiller mellom to typer av siloer, plansiloer (lågsiloer, horisontale siloer) og tårnsiloer (høgsiloer, vertikale siloer). Utbredelsen av plansiloer har aldri vært stor i Norge sammenlignet med land lenger sør, f eks Danmark/Tyskland.

Plansiloer er mer arealkrevende enn tårnsiloer og følgelig vanskeligere å knytte sammen med selve husdyrrommet, hvis det er ønskelig. Dessuten er plansilo-metoden ikke så avhengig av teknologi ved automatisering som tårnsilo-metoden er. Derved er den ikke så sårbar.

Fra gamle Grovfornett.no

I prosjektet "Billig og miljøvennlig fôrkonservering" var konklusjonene og anbefalingene følgende:

 

 

Konklusjoner

  • Det er fullt mulig å oppnå god fôrkvalitet i takløse plansiloer. Nedbør i form av snø eller regn byr ikke på store problemer. Uten tak blir plansiloen en svært rimelig konserveringsmetode.

  • Plansiloen som metode er arbeidsmessig mer krevende enn tårnsiloen, da en større andel av overflaten eksponeres mot luft. Dette betyr at innleggingen må skje fortere og at en må være omhyggelig med å få til en god og tett overdekking. Metoden har stor kapasitet og egner seg godt for samarbeid med andre.

  • Metoden kan brukes til både direkte høstet og fortørket gras. Selv om metoden avgir noe mindre pressaft enn tårnsiloer, er kravet at plansiloen skal ha oppsamlingssystem for pressaft. Selv om plastfolien ikke kan brukes om igjen, er forbruket lavere enn ved rundballemetoden.

  • Plansilosurfôr er billig fôr. Prosjektet har vist at  de årlige kostnadene for surfôret er lavere ved konservering i plansiloer enn ved konservering i tårnsiloer og rundballer. Metoden klarer seg med en relativt enkel mekanisering. En slik mekanisering er i tillegg robust og driftssikker.
  • Plansiloen representerer en god og luftig arbeidsplass, jfr silogasser i en tårnsilo. Veltefaren under innlegging er imidlertid reell og må tas på alvor. Det samme gjelder faren for fall ut i tomme nabosiloer.

  • Metoden er fleksibel med tanke på gjenbruk. Dette i motsetning til tårnsilo somikke kan brukes til annet formål.

  • Stakksilo, som i prinsippet er en plansilo uten vegger og golv, er en svært enkel og billig metode. Den har også gitt tilfredsstillende fôrkvalitet. Metoden må imidlertid ikke brukes uten oppsamlingssystem for pressafta, hvis graset er direkte høstet(mindre enn 30% TS).

 

Anbefalinger

 

Plansiloens plassering i terrrenget

En takløs plansilo må ikke senkes i terrenget slik at det danner seg et innvendig vannbasseng. Det bør derfor alltid være et fall ut av siloen, ca 1%. Så fremt en sikrer fall ut av siloen, kan terrenget langs sidene bygges opp på flatmark, for å redusere veltefaren, redusere faren for frost, og for å øke kapasiteten i siloen (ved å fylle overhøyde).

I skrånende terreng kan siloen med fordel legges på tvers av fallet. En støpt platting langs med langveggen letter innleggingen av graset, se bilde.

På denne måten unngår en å få jord inn i siloen, samtidig som en kan tippe lasset uten å være i veien for pakketraktoren. Framkanten av siloen (åpningen) bør i størst mulig grad vende mot nord. Dette er viktig for å unngå ekstra soloppvarming om våren. 

Plansiloens utforming og dimensjonering

Dimensjonering av en plansilo gjøres normalt ut fra besetningens størrelse og den fôrmengde den skal romme. Hele silovolumet kan ikke utnyttes. Størst reduksjon blir det hvis siloen er frittstående, ettersom det trengs ca 20 cm klaring på toppen for å unngå utforkjøring (HMS-krav) Dessuten er det et stort volum i endene som blir uutnyttet, og større dess høyere siloen er. Ved å bruke plansiloer med lave vegger kan disse legges inn i terrenget. Derved kan en legge inn gras i overhøyde i siloen, slik at kapasiteten øker, noe prosjektet har vist.

Et annet moment, som prosjektet også har demonstrert, er at bruk av lessevogn reduserer kapasiteten i forhold til bruk av eksakthøster. Den samme effekten har direkte høstet gras i forhold til fortørket gras.

Endeveggen i høge siloer kan med fordel ha halv høyde i forhold til sideveggene, med mulighet for gjennomkjøring. Dette gjør at innleggingen blir effektiv og rask, særlig når en bruker avlesservogner eller lessevogn. Ved å redusere høyden på bakveggen, mister en del av kapasiteten i siloen, og må kompensere for dette ved å bygge større.(se over)

Det vil være riktig å bygge to mindre siloer fremfor en stor, f eks. 1 stk for første slått og 1 stk for andre slått. Disse kan med fordel legges ved siden av hverandre. En plansilo bør være minst 6 meter bred. Er den 7 meter bred, kan pakketraktoren holdes i gang mens avlessingen foregår. Når siloen er åpnet, bør uttaket være minst 12 cm per dag. Dette betyr at en silo med lav vegg kan være bredere enn en med høg vegg.

Lengden på siloen kan varieres noe mer, men 25-30 meter er en gunstig lengde. Er siloen lenger, blir pressaftoppsamlingen mer komplisert.

Fall ut av siloen gir minst problemer med pressaft/nedbør. Flere sluk i midten i siloens lengderetning eller tverrgående pressaftrenner i midten og i forkant av siloen fungerer bra. Det er nok med to renner i en silo på 20-30 meters lengde. Alle plansiloer skal ha godkjent anlegg for pressaftoppsamling i henhold til tekniske retningslinjer. Det er krav om inspeksjonsmulighet av både pressaft og drenering.

Foran plansiloene bør det lages en innkjøringsplatting minst 10 meter ut fra siloene. Hensikten er å få en ren innkjøring, for å unngå å dra jord og søle inn i graset. Om det er vått og klinete under innlegging i siloene, kan en tømme lassene på plattingen, og skyve eller gafle dem inn med pakketraktoren. I praksis har en sett problemer med søle og jord der en ikke har hatt slik kjøreplatting, eller den har vært for liten. Hvis den bygges med svakt fall inn mot en pressaftrenne i enden av siloen, kan en i praksis fylle siloen utenfor enden, utover plattingen, hvis en har ekstremt stor avling.

Prosjektet har god erfaring med lav plansilo. To slike siloer er et godt alternativ til en stor en. Internasjonalt er det de lave plansiloene som dominerer. 

Fortørking.

Fortørking har vært vanlig blant de som har deltatt i prosjektet, og en svak fortørking på 25-35% å foretrekke hvis mulig. Dette gjør at en får mer tørrstoff i siloen, og altså utnytter den bedre enn ved direktehøsting. Videre slipper en særlige problemer med pressaft, samt at risikoen for smørsyregjæring også reduseres. Ulempen er noe større næringstap på jordet, og fare for mugg og varmgang. Dette er særlig tilfelle ved sterk fortørking kombinert med dårlig tetting. Fortørking gjør også innleggingen mer vær avhengig.   

Høsting/transport og innlegging

For å fylle en plansilo trengs en mann til å slå graset og kjøre høster, en eller to mann til å kjøre lass til siloen, og en mann til å kjøre pakketraktoren hele tiden. De forskjellige linjene krever forskjellig bemanning.

  • Lessevogn: 2 mann, 1 til lessevogna og 1 til pakketraktoren. (bilde av tømming i silo)
  • Eksakthøster: 3-4 mann, 1 på høsteren, 1-2 til å kjøre imellom med tipphengere eller avlesservogner, og 1 til pakketraktoren (bilde)
  • Selvgående eksaktsnittevogn: som eksakthøster.
  • Fôrhøster/multikutter (direktehøsting): som eksakthøster
  • Dobbeltkutter: som eksakthøster
  • Eksaktsnittevogn:2 mann, 1 på ES-vogna og 1 til pakketraktoren.

Det er viktig at innleggingen skjer raskt, siden plansiloen har så stor overflate som utsettes for luft. Inntil siloen er lufttett, vil graset ånde, og forbruke sukker og protein. I tillegg øker faren for varmgang, med ytterligere forringelse av fôret. Har det vært varmgang under innlegging, øker faren for varmgang ved uttak også. Å legge silo over mer enn 3-4 dager er ikke tilrådelig. Har en så usikre værforhold at det er vanskelig å få til dette, bør siloen dekkes over og tettes med plast etter som den fylles opp innenfra. En bør ha tilstrekkelig kapasitet i høstelinje og bemanning. Raskest innlegging skjer når en har mulighet for gjennomkjøring i siloen. For å få pakket massen godt, er det en stor fordel at graset er snittet fint.

Det er vanskelig å pakke langt gras skikkelig, da det er mye luft i massen. Seint høstet gras øker dette problemet. 

Jevning/pakking.

Jevning av graset er viktig for å få god nok pakking. Graset bør legges skrått opp mot veggene for å unngå at traktoren setter seg fast, og ødelegger sideplasten. Den bør fordeles i et tynne lag, for å få pakket godt nok. Når lasset tippes i en haug i siloen, og jevnes med svans, er det ikke så lett å legge det helt jevnt utover. I tillegg brukes en stor del av tiden mellom lassene til jevning, slik at det blir mindre tid til pakking når en bruker tipphenger eller lessevogn uten kastevalser. Avlesservogn eller lessevogn med kastevalser som legger graset jevnt i hele siloens lengde gir mest tid til pakking. Fra utlandet anbefales minst 5 minutter pakking pr. tonn innlagt masse. En tilstrekkelig tung traktor (minst 5 tonn, gjerne mye tyngre) som kjører hele tiden, er nødvendig for å pakke godt nok. Plansiloen har ikke tyngdekraftens hjelp som en tårnsilo, så god pakking er helt nødvendig for å få ut lufta. En bør i tillegg kjøre pakketraktoren en stund til slutt, før plasten legges over. Erfaringer i prosjektet viser at tilstrekkelig pakking ofte er minimumsfaktor, og at dette klart påvirker muligheten for å få godt surfôr. 

Tetting/Overdekking.

Det er helt avgjørende for god surfôrkvalitet at plasten holder siloen lufttett. Plasten bør være minst 0,15 mm tykk, og enten hvit eller svart, ikke klar. Prosjektet har også vist at overdekking (nedklemming) for å holde plasten i ro er svært viktig for å unngå luftinnslipp. Hvis plasten ligger og blafrer i vinden, pumpes luft gjennom den, og en får skjemt fôr på toppen. Metoden som er brukt på Hellerud har gitt gode resultater. Der har en hengt plast ned langs sidene av siloen, helt ned til golvet (den beskytter også veggene mot syreangrep), en tynn, klar plast (0,06 mm) er lagt rett på massen, sideplasten er brettet over med overlapp, og en plast er lagt over der igjen. Så er det lagt sandpølser langs alle sidene, og dekk eller løs sand er lagt oppå. Hvis innleggingen går over flere dager, bør det legges plast over om natta, og hvis det blir opphold i innleggingen på grunn av regn, må en også legge plast over, og da må en gjøre det mest mulig lufttett, for eksempel med sandpølser. 

Ensileringsmiddel.

Det viser seg at å bruke ensileringsmiddel med anbefalt dosering, gir sikkerhet for god gjæring. Noen midler er tilsatt effektive mugghemmende stoffer, og bør brukes særlig ved tørt gras (Over 30 % tørrstoff). En kan begrense faren for skjemt fôr på toppen av siloen ved å dusje konsentrert mugghemmende ensileringsmiddel (GrasAAT Plus eller tilsvarende) langs sidene og over flaten før en legger plasten på. 

Uttak.

Når siloen planlegges, bør en beregne dimensjonene ut fra et minimumsuttak på 12 cm pr. dag, for å sikre seg mot varmgang ved uttak. (blokkuttaker med kniv). Den gir, riktig brukt, en ren og skarp snittflate som forhindrer at lufta slipper inn i massen og derved forårsaker varmgang ved uttak. Svans, grabb med tinder, og skuffe er løsninger som ikke kan anbefales.  

Fôrkvalitet.

Resultatene fra fôrprøver som er tatt ut i prosjektet viser at det er fullt mulig å få svært god gjæringskvalitet i plansilo. Det er viktig at en gjør ting riktig, og er bevisst på hvorfor en gjør det. Alle de ovennevnte faktorene spiller inn på resultatet, og målet er at fôrkvaliteten skal bli best mulig. Faktorene er "allmenngyldige" for ensilering, og går på følgende ting: godt grasmateriale, fin snitting, bruk av ensileringsmiddel, rask nedlegging, god pakking, god lufttetting, unngå å slippe luft inn i massen i lang tid ved uttak. 

Helhetlig mekanisering

Det er viktig at mekaniseringen passer til transportavstand, silostørrelse og bemanning. Det er ingen grunn til å ha stor kapasitet ved høsting/inntransport hvis jevningen i og pakkingen i siloen er flaskehalsen. En pakketid kortere enn 5 min per tonn er ikke å anbefale hvis en ikke bruker tyngre anleggsmaskin. Ved bruk av lessevogn som fører til større snittelengde på graset, kan det likeledes være riktig å bruke tyngre maskin for å bedre pakkinga. 

Overflatebehandling av golv og vegger

Bruk av maskiner og redskap i plansiloen gjør at overflatebehandlingen må være slitesterk og sår i belegget må enkelt la seg utbedre.

En god epoxi belegning gir en meget slitesterk og god veggbeskyttelse. Men sår i belegget kan være vanskelig å utbedre. Krever lite vedlikehold. Epoxi er relativt kostbar. Av de epoximidlene som ble prøvd på Hellerud var De-Laval-produktene klart best. Flere av de andre produktene blæret seg og flasset opp etter en sesong. Kald-asfalt er ikke å anbefale.

Flere strøk med Benarolje gir en god, rimelig veggbeskyttelse og sår er enkle å utbedre. Må vedlikeholdes med et nytt strøk på golvet hvert annet eller tredje år. Det ser ut som Jotun Benarolje er noe sterkere enn Norrøn Tykk Treolje.



Fortell oss gjerne hva du gravde etter. Vi jobber med å gjøre sidene våre bedre.
Æsj, det var dumt. Hva lette du etter? Gi oss gjerne en tilbakemelding slik at vi kan gjøre det lettere for deg å finne fram på sidene våre.