Tårnsiloer

18.01.2010 (Oppdatert: 03.02.2017) ,  Oddbjørn Kval-Engstad

En skiller mellom to typer av siloer, tårnsiloer (høgsiloer, vertikale siloer) og plansiloer (lågsiloer, horisontale siloer) Historisk sett har tårnsilometoden vært dominerende i Norge. Dette har nok sin årsak i små fjøs og trange tomter.

Tårnsiloer er mindre arealkrevende enn horisontale og følgelig enklere å knytte sammen med et husdyrrom. Dessuten er det lettere å automatisere fylling og tømming av vertikale siloer.

Stålsilo - trykk lenken for å se/laste ned en liten bildeserie av silo og innleggingsopplegg.

Fra gamle Grovfornett.no

Tårnsiloer har vanligvis en rund form. Høyden retter seg etter fyllingsmåten, høyden på huset og terrengforhold. Vanlig høyde er 8-10 m. Frittstående siloer uten overbygg er gjerne høyere. Dette er også et estetisk spørsmål.

    I gasstette siloer, hvor det nyttes til dels sterkt fôrtørket gras, bør en ha stor høyde for å få god nok pakking. Av samme grunn må graset være finkuttet. Gasstette siloer må i tillegg ha «pustesekker» for trykkutjamning og bunnuttaker. De fleste stålsiloer er ikke gasstette.

    Tårnsiloer som fylles med direkte høstet gras, graves ofte dypt ned i grunnen (3-5 m) hvis det er frostproblemer. Forutsetningen er imidlertid at det er mulig å få siloene tette slik at pressaftlekkasjer unngås.

    Siloens diameter må tilpasses innleggingskapasitet og daglig fôruttak (min. 5 cm per dag). Det er bedre å velge to mellomstore siloer enn en stor. Ved fylling både på første og annen slått kan en regne med at surfôret rommer ca 80 % av silovolumet.

Både av hensyn til fôrkvalitet og forurensning må siloene være absolutt tette. Dette gjør at kravet til materialkvalitet og utførelse av arbeidet under bygging er særdeles stort.

    Golvet i siloene bør lages av armert betong av god kvalitet (C35), og arbeidet bør utføres av fagfolk. For å beskytte betongen mot korrosjon og for å sikre at golvet er tett, bør det belegges med epoksy eller tilsvarende materiale. Golvet må ha godt fall mot sluk (rist) med vannlås. For å lette drenasjen av pressaft er det for tårnsiloer fordelaktig med rist over hele golvarealet.

    Som veggmaterialer nyttes betong, trykkimpregnerte trebord, emaljerte stålplater og glassfiberarmert plast. Armert betong støpt på stedet kan bli relativt rimelig der en har passende forskaling. Om det er god betongkvalitet, avvibrering og riktig utført overgang golv/vegg, kan en betongsilo bli helt tett. En fordel med betongsiloer er at de også utgjør fundament for takoverbygget. Ulempen er at de er vanskelige å forandre ved eventuell ombygging. Uansett silotyper vil de fleste veggmaterialene trenge et innvendig sjikt med plast el for å være tette.

De mest vanlige metodene for innlegging er bruk av transportør/elevator og direkte avlessing i siloer med avlesservogn. For å unngå for mye tungt arbeid bør en grasfordeler eller tilsvarende være med i systemet. Likevel unngår en ikke manuell jamning på toppen av siloen. Det er bare ved bruk av fylltømmer at en slipper dette arbeidet. En fylltømmer består av en rundtgående fordeler som jamner ut graset med tallerkner, skrue eller kjede. Ved uttak reverseres kjøreretningen på fordeleren. De fleste fylltømmere vil ikke fungere ved uttak hvis ikke graset er fôrtørket til 25-30 % tørrstoff. Fylltømmer-metoden innebærer lufttransport ved uttak. Dette gjør det mulig å transportere fôret inn i fjøset for eksempel til en takmontert fordeler.